Fjelltur

På søndag hadde vi konsert med koret for barnehjemsbarna. Alle i koret skulle hadde med seg en gave som ble lagt under juletreet som stod ute på plassen. Disse gavene var til barnehjemsbarna. Konserten skulle begynne klokken fire, og koret hadde oppmøte klokken tre. Da klokken var fire var det bare et fåtall korister som hadde dukket opp. Stemningen var nokså amper. Kvart over fire hadde de fleste kommet, men mange manglet fremdeles rødt slips som vi hadde fått beskjed om å ha på. Vi fikk en real skjennepreken før vi gikk ut og den fortsatte i pausen. På mandag hadde jeg bestilt rastafletter av søstera til en kamerat. Før vi begynte måtte vi gå til butikken for å kjøpe hår. Da det var gjort gikk de neste fem timene med på fletting, det gikk nokså fort og mange stoppet opp for å ta seg en titt. Resultatet er jeg nokså fornøyd med. Det er slett ikke så dumt å ha langt hår på kvelden og morgenen når kulda setter inn, midt på dagen er det en helt annen sak. En annen fordel/ulempe er at jeg ikke får lov til å delta på konsertene med den nye sveisen. Det er mange konserter og det er litt deilig å få seg en pause. Så i går ble jeg henvist til kirkebenken da koret hadde konsert. I går var jeg også på fjelltur med haldjentene, Runings, Abou og Moise. Det var N'gaoundere-toppen som var målet. Selve avstanden var ikke så mye å skryte av, men det var en nokså bra stigning som fikk blodpumpa til å våkne. Vi hadde væpnet oss med sprettert i tilfelle vi skulle møte på løver, krokodiller eller neshorn. Vi kom oss trygt opp uten problemer, og på toppen ble det tatt mange bilder. Det var en nydelig utsikt over hele byen og området rundt. Blant annet kom det en ørn svevende forbi. Rett før vi skulle begynne på hjemveien holdt flere av oss på å gå rett på en slange. Moise var raskere oppe med en stein enn de andre var med kameraet, så derfor ble det ikke noe bilder av den skapningen. Men jeg er sikker på at den var veldig giftig og farlig. Vi så også mange firfisler, men de fleste var litt i minste laget til å være noe sprettertblink. Alt i alt var det en meget fin fjelltur som vi kommer til å benytte oss av flere ganger. I skrivende stund holder Rosali på med å gjøre i stand couscousen som vi skal ha til middag. 

Her sitter sjåføren, klar
til avreise.
 

Jeg har i det siste
blitt kalt kaptein Jack
Sparrow, vet ikke helt
om det er noen likhet.

Under juletreet ligger gavene
og foran treet sitter barna

Her er Sara og jeg på
slangejakt

Meng og Meiganga

Siden forrige blogginnlegg har vi for først gang i oppholdet her vært utenfor byen Ngaoundere. Vår store sjef hadde nemlig noen ærend i Meng og i Meiganga, og var så godhjertet å inviterte Runar og meg med seg. Kjøreturen til Meng tok omtrent fem timer, da inkludert endel stopp og pauser.. I Meng fikk vi en omvisning rundt om på stasjonen der. Neste dag dro vi videre mot Meiganga for å sjekke ut hvordan forholdene stod til der. Det var ikke mye å klage på, så vi dro kjapt videre. Vi fikk også se litt av Kameruns dyreliv langs veien, vi så blant annet noen ørner og en antilope. Vi hadde fått klar beskjed fra sjefen om å ta med kamera, noe jeg også hadde gjort, men minnekortet er en helt annen sak.. Derfor ble det minimalt med bilder fra den turen.

I kveld var koret blitt invitert på fest i Burkina. Anledningen var at en tidligere korgutt hadde blitt ferdig utdannet politimann, og det måtte jo feires. Jeg slo følge med min gode venn Abou og omsider kom vi fram til huset. Det var et flott hus, med skikkelig musikkanlegg og prosjektor. Vi var vel en gjeng på 40 stykker til sammen, så det var ikke lite mat og drikke som måtte til. Beskjeden som jeg er nøyde jeg meg med en liten porsjon mat. Etter maten begynte dansinga, det hele begynte med at fire stykker ble ropt opp for deretter å få utdelt sin dansepartner. Jeg slapp unna helt til samme Abou gikk opp til toastmasteren og hvisket noen ord i hans øre. Og det var ikke hvem som helst jeg skulle danse med heller, det var selveste korsjefen som for øyeblikket er en kvinne. Gjennom den siste tiden på koret har jeg opparbeidet en slags frykt for denne kvinnen, hun er nemlig virkelig streng og nokså skummel. Det var nettopp hun som stod bak min solodebut som jeg skrev om i forrige innlegg. Dansen som skulle danses kalles for "zouk". Den går innenfor det jeg på norsk vil kalle for "roligdans", noe jeg vil beskrive som en smule romantisk. Det var altså en slik dans jeg skulle danse med den skummle korsjefen. Jeg skriver så mye som at avstanden mellom oss kunne vært mindre, men det gikk nå greit. Dette fikk jeg heller ikke knipset noen bilder av.

God natt!

Solo

Den siste tiden har vært preget av sykdom for mange av oss norske, men nå begynner det å gi seg. Helgen gikk forholdsvis stille og rolig for seg på tross av at vi ettåringer og haldstudenter var de eneste norske igjen på stasjonen. Sjefen og de andre norske hadde dratt på tur til byen Gadjiwan for å besøke Solbjørg. På søndag var det korøvelse og alle skulle synge refrenget på en sang, solo foran alle de andre. Det nærmet seg raskt min tur og jeg bestemte meg for at jeg skulle trå litt skikkelig til. Da dirigenten kom og stilte seg opp foran meg for å høre om jeg sang korrekt, tok jeg først et lite kremt før jeg satte igang. Jeg kom til linje nummer to før dirigenten avbrøt meg, en av mine basskamerater kom med en kjapp innskytelse og forklarte dirigenten at jeg var bass. Bassene skulle nemlig ikke synge solo denne gangen, istedenfor sang alle bassene sammen, noe som passet meg intet mindre enn perfekt. Det var min solo debut og det blir forhåpentligvis ikke så mange flere heller. Det er mye opplegg rundt koret for tiden, fordi det er mange forskjellige konserter vi skal opptre på. I går ble jeg tildelt rollen som gjeter i et skuespill vi skal ha, så det blir stas. Ellers må jeg si at julestemingen kom på plass i går etter at vi sang norske julesanger med koret.

Her skal muslimene
til moskeen

Party

Det har gått i fullt kjør hele forrige uke. Det var blant annet delekveld på torsdag, prestebesøk på fredag og bursdagsparty på lørdag. Og om ikke det skulle være nok ble alt toppet med en fem timers lang Gudstjeneste på søndag. Tirsdag hadde jeg jo forsåvidt bursdag også, det gikk jo heller ikke helt ubemerket henn. Den ble feiret med nydelige vaffler og ekte norsk brunost som hald-jentene hadde brakt med seg. Det var også de som hadde lagd vafflene. Tirsdagskvelden gikk med til korøvelse og en samling i Burkina med koret for å vise vår respekt til en avdød person. Torsdag var det som sagt delekveld med alle norske på stasjonen. Det gikk ut på at vi skulle dele våre tanker og opplevelser fra Kamerun, samt at vi også hadde en åndelig del. På fredagskvelden hadde vi invitert Abdoulaye med familien på pizza, popcorn og brus. Det ble en meget hyggelig kveld for alle sammen. Lørdagen gikk stort sett med til forberedelser av den store festen vi skulle ha på kvelden. Jeg var i byen fire ganger for å kjøpe inn det som trengtes. Menyen bestod av grillet fisk, mais, kylling og forskjellig tilbehør. Og for en fest det ble, det ble både Zouk-dans og mye annet. Jeg tror de fleste synes det ble en vellykket fest. Det må nevnes at Rosalin jobbet som en besatt hele dagen for å få alt i stand, hun kom tidlig på morgenen, tok en times pause midt på dagen før hun kom tilbake på kvelden og fikset det gjenstående. På søndag dro vi i kirken klokka 8 og sneik oss ut av kirken klokka 13. Det var mye forskjellige som skjedde i kirken denne søndagen. Det var innvielse av ny generalsekretær i kirken, det var dåp, nattverd og preken. Kirken var stappfull og den var pyntet vakkert. Til og med Lamidoen og en gjeng muslimer hadde funnet veien til kirken denne dagen, så det var jo ikke dårlig. Resten av søndagen gikk ellers med på å slappe av etter den harde festen kvelden før, og både Runar og jeg sovnet i stolene våre nokså tidlig.

Litt av maten



Her er det full fest i kirken

Han som sitter med
den grønne kjortelen inntil
veggen er Lamidoen.

Her blir den nye sekretæren
innsatt

Bursdag

I helgen var haldjentene, Runar og jeg invitert med på piknik oppe på et fjell i utkanten av byen. Anledningen var to jenter som hadde bursdag, og hva er vel bedre enn å feire den på toppen av et fjell med utsikt over hele byen. Vi gikk en halvtimes tid i stekende varme før vi nådde toppen. Svetten rant som en foss, og da smakte det meget godt med kald drikke. Ikke veit jeg hva det var vi fikk servert, men godt var det i allefall. Mat var det også nok av, blant annet popcorn med sukker og kaker. Kamerunesere flest er ikke redde for å få i seg for mye sukker, det brukes på omtrent alt. På toppen tok vi bilder, spilte spill/leker, musikk/dans og sang bursdagssang. (Vi hadde med en egen dj opp på fjellet) Det ble alt i alt meget vellykket og vi vendte hjemover etter et par timer. Det må nevnes at jeg og to venner også hadde vært på fjelltur tidlig samme morgen så lørdagskvelden gjorde jeg ikke så mye annet som er å skryte av. Kvelden før, altså på fredag hadde haldjentene, Runings og jeg tacokveld, og som det smakte! Runings hadde lagd en fortreffelig guacamole. Over til en helt annet ting så ble Runings og jeg invitert med på rottejakt på loftet til vår nabo Erling. Han hadde natten før hørt noen skumle lyder fra loftet som måtte komme fra en rotte med en størrelse utenom det vanlige. Fangsten ble dessverre ikke mye å skryte av da vi ikke fant noe, og Erling har heller ikke hørt noe mer fra den. Det må også nevnes at det ble funnet en stor og skummel slange borti hagen her, så nå er det best å passe på.

Laura og meg. Laura var ett av
 bursdagsbarnene

Her ser vi litt av byen

Det andre bursdagsbarnet - Tatiana



Tøffe gutter på
rottejakt

Lamidatet

Her kommer det noen få bilder fra omvisningen på Lamidatet. Så ønsker jeg en god helg til alle mine lesere!

Guiden som viser oss rundt

Her har vi palasset til
selveste Lamidoen

Her er en liste over
tidligere lamidoer i N'gaoundere

Dette rommet er vaktstyrkens soverom,
jenta på bildet er vaktsjefens datter

Her er Lamidoen og president Paul Biya
avbildet side om side

Shopping

Lørdags morgen dro Runar, Johanne, Sara, Cedric og jeg på bytur. På lørdag er det markedsdag nede i byen så det er mye å se og oppleve. Jeg begynte med å kjøpe inn en kjortel og en hatt, jeg var heldig og fant en passende på første forsøk. Vi gikk videre og fant noen fine skjorter som kostet 500 franc per stykk, det vil si ca 6 norske kroner, så der gjorde vi et kupp. Etter en lang handletur gikk turen videre til restauranten Coffee Shop. Resten av lørdagen gikk forholdsvis rolig og greit. Søndag var det helt annet en rolig, man skulle kanskje tro at en fire timers lang Gudstjeneste er selve definisjonen på rolig, men det var det altså ikke. Jeg og min korkompanjong Erling hadde blitt vraket som kameramenn og blitt plassert i koret istedenfor, noe som var helt greit for min del. Denne søndagen var det høsttakkefest i kirken og det blir feiret nokså spesielt her. Mange ulike grupper skal komme dansende inn i kirken og gi sin gave som er en konvolutt med penger pluss litt blomster og muligens noe grønnsaker på et fat. Alle vi norske her var en av de gruppene i tillegg til koret jeg er med i. Så jeg var nødt til å komme dansende inn to ganger, men det gikk nokså greit. Før jeg går videre skal jeg skrive litt om før Gudstjenesten begynte. Koret vårt hadde oppmøte noen minutter før kirken startet og vi skulle da samle inn sammen pengene fra hver enkelt. Det som overrasket meg var at sjefen gikk og skrev ned hvor mye hver enkelt ga og nærmest klagde på de som ga for lite. Erling og jeg slapp unna de største klagene. Under Gudstjenesten var det vanlig offring i tillegg, noe jeg ikke hadde fått med meg. Jeg hadde gitt det jeg hadde under korinnsamlingen og fikk det da litt travelt med å finne på hva jeg skulle gjøre. Sitte alene igjen i benken var ikke noe alternativ, så jeg reiste med sammen med de andre og gikk bortover. Da jeg nærmet meg bøssa tok jeg handa ned i lomma og tok den forsiktig opp i håp om at ingen skulle se at jeg ikke hadde noe i den. Da det ble min tur passet jeg på å stikke handa dypt ned i bøssa og klarte å få til en klirrelyd. Men jeg kunne føle prestens blikk i nakken på vei tilbake... Etter kirken var vi blitt invitert i bursdagsselskap til godeste Jan Martin, eller Clint Eastwood som vi kaller han. Det foregikk på et flott hotell her i byen, og maten var fortreffelig. På mandag var vi igjen på fantasia hos lamidoen, men denne gangen fikk vi en visning på eiendommen hans, noe som var meget interessant.

Her kommer vi dansende inn med koret

Erling og meg

Dagene flyr!

Dagene flyr av gårde her nede i Afrika, det føles ut som uka såvidt har begynt da vi sitter i stua torsdagskvelden. Og jommen har det blitt åtte dager siden forrige blogginnlegg. Det er på grensen til "grave", som vi sier her nede. De siste dagene har jeg lest endel gamle klassikere som "Kaptein Grants barn" og "Den hemmelighetsfulle øya", noe som vekker gode minner fra tiden med frøken Elin på Granly. Før i uka var vi med vår kjære hushjelp til markedet for å shoppe, det var mye som skulle handles. Vi tok en tur innom kjøttmarkedet, dette er et sted som er noe for seg selv. Jeg som er ferievikar på Gilde får gode tips herifra. Her løper det mannfolk rundt med halve kuer på ryggen, mens svetten renner som en følge av den tunge lasten. Jeg tror det er greit at kjøttet blir godt stekt før vi får det servert til middag. Noe som er til stor glede for oss er at det endelig begynner å skje ting med bassenget. Nå er det ferdig malt og vannet har begynt å stige, så kanskje er det ferdig og klart til bruk om et par dager. På søndag skal koret synge i den store Milleniumskirken og jeg har fått beskjed om at jeg skal være med, så det blir bra. I kveld har vi vært ute å kjøpt en stor dose makkala, så i kveld skal vi kose oss.

Her er sønnen til pasteur Abdoulaye.
En stor sjarmør

Her er en liten tass fra
club de sport

2 måneder

Idag er det hele to måneder siden Runings og jeg ankom Kamerun. Personlig synes jeg det føles ut som vi har vært her i det dobbelte, samtidig som jeg synes alt har gått veldig fort. Det er vel et tegn på at vi har funnet oss godt og fort tilrette. Helgen har vært nokså interessant på flere måter og det har vært nok å gjøre, blant annet hadde vi tenkt til å spille basket, men det ble det ikke noe av.. For tiden blir huset vårt innvadert av gresshopper og vi er travelt opptatt med å jakte med de nyinnkjøpte sprettertene våre. Koret går sin gang og vi har en stor konsert i Betel førstkommende lørdag. Erling og jeg har fått den viktige oppgaven som kameramenn. Det går vel an å tolke dette på flere måter, men jeg holder meg til den som går ut på at vi som hvite mest sannsynelig er de med størst tilgang til teknisk utstyr og at det ikke henger sammen med våre musikalske ferdigheter. Under kveldens korsamling ble vi plutselig oppmerksomme på at det røyk kraftig fra et sted nede i byen. Mandige som jeg og tildels Erling er bestemte vi oss for å undersøke saken nøyere, vi snek oss diskret, sakte men sikkert bort fra resten av gruppen. Vi har kommet fram til at vi som kameramenn kan ta oss visse friheter. Vi spaserte nedover mot den store Milleniumskirken og derfra fikk vi øye på brannen. Det brant kraftig fra noe vi tror var et hus litt nede i byen, og vi ble enige om at det ikke var noe vi kunne gjøre med det, så vi spaserte tilbake til koret igjen. Ellers de siste dagene har vi hatt filmkveld i stua vår, noe som ble en stor suksess med både prosjektor og popcorn.

Her er kveldens dj'er

kveldens meny

En innholdsrik helg

Fredag var det sportsklubb for barna igjen og det var bandy som stod på programmet. I løpet av denne uka har vi satt inn et ekstra press på kabelmannen for at han skal komme og fikse tv'en vår. Vår gode venn Yaggone har bidratt mye for å få fatt i denne slabbedasken av en kabelmann. Da vi ringer for å klage på han svarer han at han skal komme på det og det tidspunktet, men så ender det opp i at han ikke kommer i det hele tatt. Men under fredagens sportsklubb kom kabelmannen pluss to medhjelpere endelig for å fikse kabeltv. Selvom jobben ikke ble ferdiggjort den kvelden kan vi nå endelig sitte å kose oss med Hannah Montana og disney chanel på kvelden, noe som kommer godt med etter en hard arbeidsdag. Senere på fredagskvelden var vi invitert til familien Simplice, det var både god mat og et godt fellesskap og vi kom mette og fornøyde hjem igjen. Lørdags morgen ble jeg invitert med på å arbeide på en maisåker sammen med Simplice og hans far. Selve arbeidet gikk ut på å høste inn maisen som var moden. For å komme til denne åkeren var Simplice og jeg nødt til å jogge 3-4 km, og det er lettere sagt enn gjort tidlig på en lørdags morgen. Da vi var kommet fram og hadde jobbet en times tid smalt det plutselig fra et geværskudd. Simplice var tidlig ute med en forklaring på at det var Al-Qaida folk, men hans far var kjapt ute med å forklare at det ikke var al-Qaida her, og vi fortsatte videre. Vi jobbet noen timer til og deretter begynte vi på hjemveien med en stor pose mais som jeg fikk som lønn for strevet. Lørdagskvelden gikk med til et lite hos Abdoulaye hvor vi fikk servert en nydelig matrett som jeg ikke husker navnet på, men det var noe midt i mellom suppe og grøt. Søndag var også en meget begivenhetsfull dag. Kirken startet klokken 8 og holdt på til rundt 11, deretter var det en liten korsamling. Jeg må si det at jeg føler dansinga går fremover, men den følelsen ble litt redusert da jeg så en venn sitte litt bortenfor koret å le seg i hjel av dansinga mi. Han er meget behjelpelig og har sagt at han kan låne kameraet mitt neste korsamling for å filme litt. Ellers har jeg blitt flyttet over til bassgruppen i koret, sammen med de store og sterke gutta. Søndag ettermiddag hadde vi et KRIK-møte i stua vår. Vi var en gjeng på 12 stykker, og jeg må innrømme at jeg ikke forstod så mye av hva som ble sagt. Jeg må også nevne at jeg har fått tatt noen bilder som er litt for grove for bloggen. En dag stod det tre barn på trappa vår, han ene gutten stod bare i trusa, han hadde nemlig spilt fotball i regnet og da spiller barna ofte helt nakne. Akkurat i det jeg knipset et bilde dro selvfølgelig gutten ned det lille han hadde på av klær, og dermed ble bildet for grovt. Dette skjedde ikke bare en gang, men to.

En vanlig kveld i stua



Også en vanlig kveld

Her ligger litt av maisen ferdig
kokt, klar for å bli spist

Rolf, Ronni og Naja

Visum

Forrige uke har gått med til veldig mye forskjellig. To jenter fra Hald kom på fredag, de skal være her i rundt 6 måneder og er våre nærmeste naboer. Jeg har hatt besøk av en datalærer opptil flere ganger for å ordne en elektronisk søknad om visum til USA. Bonabe som han heter ønsker å ta videre utdannelse i USA. Arbeidet med denne søknaden var lettere sagt enn gjort, vi måtte ta bilder og han var nokså nøye på hvordan bildene skulle være. Da han var blitt fornøyd med et bilde fant vi til slutt ut at det hadde for mange kB for hva som var tilatt i søknaden. Derfor måtte dette justeres og vi ble enige om å møtes neste dag. Etter litt strev fikk vi til slutt ordnet det. På fredag var vi så heldige og fikk servert nydelige pannekaker av Rosali, det var bare blåbærsyltetøyet som manglet. Helga som var har vært litt spesiell her i Kamerun på grunn av presidentvalget som fant sted på søndag. Resultatet av valget er ennå ikke klart, men det ville komme som et stort sjokk hvis det skulle bli et presidentbytte. På søndag var derfor alt i byen stengt, både veier og butikker. Dermed fikk vi ikke vært på restaurant å spist søndagsmiddagen vår. Det er også verdt å nevne at Kamerun spilte landskamp mot Kongo på fredag og vant 3-2 på bortebane. Ellers har vi fremdeles mye gøy med Moise og cidric da vi nevner puddingen som har skjært seg dypt inn i deres sjel.

Her er bildet som jeg tror
falt best i smak

Avslaping på den gode
og myke sofaen etter en hard dag

Korøvelse

Idag startet dagen med en tur opp til sykehuset der vi møtte nye barn og foreldre vi kunne leke med. Siden det ikke var så mange i dag dro vi litt tidligere hjem igjen, noe som passet meg meget bra, i og med at jeg måtte noe skrekkelig på do. Rosali hadde kokt mais til oss, noe som smakte fortreffelig. Etter middag fikk vi litt tid til å spille litt fotball på Golgtaha med chrisc, som er mye av det samme som krik på norsk. På tross av alle disse store begivenhetene har jeg ennå ikke nevnt dagens største. Min gode venn Erling og jeg skulle nemlig på årets første korøvelse. Vi kom vel en halvtime for sent, noe som tyder på at vi begynner å finne oss til rette her i Kamerun. Vi var samlet i underkant av 3 timer, og jeg tror ikke vi norske var de eneste som syntes at det begynte å dra ut i lengste laget. Jeg tør med hånden på hjertet å si at jeg neppe har danset like mye i hele mitt liv som det jeg gjorde i løpet av disse tre timene. Det sier kanskje mest om at jeg ikke har danset så mye, noe jeg virkelig fikk erfare under øvelsen. Heldigvis hadde jeg en god kamerunesisk hjelper ved min side som hjalp meg underveis. En annen ting som også er bra er at guttene blir plassert bakerst, og dermed ikke blir like synlige. Men vi hvite lyser vel opp hele rommet uansett.. Vi fikk også beskjed om at dersom vi ikke kunne dansetrinnene korrekt til neste gang, måtte vi stå forrest under neste samling. Så vi får se hvordan det går. Koret jeg synger i heter Gospel singers, nå kan jeg kanskje ikke skryte på meg at det ble så mye synging for min del denne gangen, men får håpe det kommer seg etterhvert. Jeg tror også det er like greit at det ikke ble tatt noen bilder under korøvelsen.

Kake og pudding!

På fredag skulle Runar og jeg ut å kjøre i byen for første gang. Vår sjef og kjørelærer Eric måtte være med på første kjøretur for å se om vi var godt nok kvalifiserte. Det er veldig mye å passe på siden motorsyklene kommer fra alle mulige kanter og barn som leker i veikanten, derfor er det veldig viktig å bruke speilet mye. For de som ikke liker bykjøring i Norge er neppe Ngaoundere noe paradis for dem. Det kan virke som det er fullstendig kaos, noe det også er, men etterhvert kan man få inntrykk av at det faktisk er et slags system. Selve kjøreturen gikk uten de største problemene, jeg kjørte til butikken og Runar kjørte tilbake. Selvom kjørelæreren vår ikke sa det direkte tørr jeg påstå at han aldri i sin lange karriere har hatt noen så gode elever som oss. Både Blåmann og vi som satt inni bilen kom oss like hele tilbake. På fredags kvelden ble vi invitert med på restaurant av de seks sykepleierne. Siden vi ikke har lov til å kjøre bil da det er mørkt, ble vi nødt til å benytte oss av taxi. Bilen vi satt i hadde neppe kommet godkjent ut av EU-kontrollen. Det hørtes ut som den kunne falle fra hverandre hvert øyeblikk, og om den ikke gjorde det på vei til restauranten ville den i allefall gjøre det på vei tilbake, da vi hadde spist oss tjukke og store. Vi bestilte en pizza hver alle sammen som jeg tror falt i smak av samtlige. Jommen kom vi oss trygt tilbake igjen også, på tross av den store vektøkningen. Vi var så heldige at vår kjære kokke, Rosali hadde lagd sjokoladepudding og kake til oss som vi skulle ha på lørdagen, noe vi ikke var så heldig med var smaken på sjokoladepuddingen. Derfor passet det bra at vi fikk besøk av Moise og Cedric som er to venner av oss. Vi introduserte dem begge for puddingen som vi kaldte den og sa at den måtte smakes på. Jeg er redd det var både første og siste gang de smaker på pudding.. Kaka derimot gikk ned uten problemer. Puddingen ble stående til neste mann kom på besøk, og jeg får vel si at Simplice var den uheldige og ikke heldige gjesten. Jeg fikset en stor og kraftig porsjon pudding for den stakkars gutten som virkelig gledet seg til å smake. Det er lenge siden jeg har sett et så fortvilt ansikt som hans etter den første skjea. Jeg spurte om hva han syntes om puddingen og han svarte høflig som han er at den var jo god. Ikke lenge etter klarte jeg ikke å holde latteren borte, og lettelsen var stor da Runar forklarte at han ikke trengte å spise opp den store porsjonen.

Her har vi de utrolig søte sykepleierne våre <3
pluss runings

Sykehuset

På tirsdager og onsdager er vi på barneavdelingen ved det protestantiske sykehuset og leker med de syke barna. Det vil si, det er langt ifra bare barna som blir med på å leke, men mødrene er minst like engasjerte da det kommer til puzzlespill og andre leker. Det er en nokså allmenn oppfattning blant folk at det vi driver med blant barna på sykehuset ikke er så viktig. Men jeg fikk den oppfattingen av de mødrene og barna som var der at de satte stor pris på det vi gjorde. Blant de syke barna var det malaria som var sterkest representert av sykdommer. Nå i Kamerun foregår det et nasjonalt tiltak mot nettopp malaria. I går fikk vi nemlig besøk av tre unge mennesker som fortalte oss at vi kunne dra opp på sykehuset for å hente ett impregnert myggnett, helt gratis. Det er gjort i stand 9 millioner slike myggnett som ligger fordelt ut over hele Kamerun. Siden innbyggertallet i Kamerun er rundt det dobbelte av antall myggnett er tanken bak at hvert myggnett skal dekke to personer. Dette er jo et meget bra tiltak som kan være med på å redde mange liv. Idag har vi vært på franskkurs i to timer med vår nye lærer som heter Isaach. Idag under franskkurset fikk jeg merke at fransken ikke sitter helt inne enda, da jeg kom til å si at professeur Isaach er "gros" istedenfor "grand", som da betyr at han er tjukk. Men han selv var vel i grunn enig påstanden min og benektet det ikke. Ellers har vi ingen spesielle oppgaver på torsdager, noe som er veldig greit. I går lagde Rosali nydelige hamburgere til oss med hjemmelagde brød, idag står det fisk på menyen hvis min luktesans er til å stole på.

 

Her sammarbeider både mødre og barn
om å få i stand puzzlespillet

Da jeg kom inn på kjøkkenet var det
dette beistet som lå å koste seg i vasken vår. Jeg
mistenker at det er denne vi skal spise idag.



Her er hamburgerne og gårdsdagens
middag



Her er beviset på at vi kan ta turen
opp til sykehuset og hente myggnett

Barbeque-party

Siden forrige innlegg har det skjedd nokså mye. For å nevne noe har vi vært på middagsbesøk hos pasteur Abdoulaye der vi fikk servert nydelig mat, blant annet noe innmat fra en ku som smakte så som så.. På søndag dro vi på kjøretur til en innsjø etter vi hadde vært å spist på restauranten Plaza, som er byen beste restaurant. Ellers har vi også fått vår egen bil til disponering, selve fargen på doningen kunne vært un peu mieux, men jeg legger ut et bilde så kan folket bedømme selv. Vi har ennå til gode å kjøre i byen, men det kommer nok snart. I går kveld, altså på søndag hadde vi et såkalt barbeque-party på verandaen vår. Vår gode venn Simplice ordnet både grill og mais, og det hele ble riktig koselig. Det tok litt tid å få fyr på grillen, men etter litt hjelp fra en forbispaserende vakt ordnet det seg veldig greit. Ellers så har jeg vært hos frisøren Sandra Bischler og stusset litt på kantene, det var godt å få gjort for tuppene begynte å bli nokså slitte.. Dagens gjøremål i dag dreier seg om å ha Samuel på globalskolen en halvannen times tid, litt glosepugging er jeg også nødt til å få gjort i dag. Det må nevnes at vi hadde en totimers lang gåtur til byen på lørdag formiddag, så det gjør ingenting å ha en litt rolig dag på mandag :)

Simplice prøver så godt han kan å få fyr på grillen
og klarer det til slutt

Her er vi da midt i måltidet

Her har vi da den fine toyota'n vår

Joggetur og potetgull

På onsdag var både strøm og vann borte hele dagen, noe som gjorde det hele litt stusselig. Vi ble nødt til å dusje på gamlemåten som innebærer å helle kaldt vann over seg via en mugge, noe vi forsåvidt har blitt ganske vandt med nå. Heldigvis har vi gasskomfyr, så vi slapp å sulte den dagen også. Da klokken nærmet seg kvart over seks på kvelden og det var tid for å varme opp middagen til kveldsmat ble vi nødt til å gå på leting etter stearinlys, på grunn av at mørket nærmet seg. Da maten var klar og bordet dekt med både lommelykt og stearinlys ble det nokså romantisk. Det ble nokså kleint mellom Runings og meg, men heldigvis hadde vi maten å konsentrere oss om.. Den romantiske stunden tok nokså fort slutt siden strømmen kom tilbake midt under kveldsmaten, noe som var like greit. Etter mat bestemte vi oss for å være såpass frimodige å besøke de seks sykepleierne. Det ble et meget koselig besøk, men siden Runings og jeg skulle tidlig opp å jogge neste dag ble vi ikke hele natten. Det var lett regn i luften da vi gikk ut døra tidlig torsdagsmorgen og det var kaldt. På vei tilbake så vi plutselig en slange som lå midt i veien, og jeg mannet meg opp å klarte til slutt å ta på den. Deretter fortsatte vi på hjemveien. Da vi kom inn døra var det intet annet enn potetgull som stod å ventet på oss på bordet, samt Rosali som stod å feiet gulvet. Ikke nok med at Rosali steller i stand potetgull til oss, men i dag har hun også bakt kjeks. I kveld er planen å delta i en bibelgruppe, noe jeg tror kan bli meget koselig.



Her ligger slangen å slapper av midt i veien

Sportsklubb

På onsdager og fredager har Runar, to kamerunesiske ungdommer og jeg ansvaret for en sportsklubb for barn mellom 6-8 år. På onsdager er det fotball som står på planen, mens på fredager er det ulike aktiviteter. Denne sportsklubben er forbeholdt barna som bor innenfor stasjonsområdet. På fredagens sportsklubb spilte vi innebandy og jeg tror aldri jeg har sett så stor sportsglede som da vi satte ut innebandykøllene. De fleste av barna her har sjeldent sett vanlige leker, og enda mindre spilt med slikt utstyr, selvom de er forholdsvis velstående. Men det er langt fra bare fryd og gammen. Siden denne aktiviteten er forbeholdt stasjonsbarn mellom 6-8 år, virker dette urettferdig på de andre eldre barna som heller ikke har spilt eller hatt mulighet til å delta i slike aktiviteter. Vi var på forhånd informert om at disse utenforstående barna kunne skape litt problemer, men det har alt i alt gått veldig bra. Lørdag har blitt en fast dag for joggetur. Simplice, Runar og jeg var klare til å løpe klokken 7 lørdagsmorgen og var vel hjemme igjen etter en times løpetur, og da var det bare å tømme flaska med vann og proppe seg full på bananer. Sålangt har det bare vært denne dagen vi løper på, men det blir forhåpentligvis litt oftere etterhvert. Vi er så heldig her i Ngaounderè at vi har mulighet for å bestille både pizza og hamburgere for en billig penge av en lokal baker, noe som var vanskelig å få til i Høyjord, både med tanke på billig og mulighetene for pizza og hamburger generellt. Så dette blir benyttet ofte, særlig i helgene hvis vi har gitt Rosali fri. Lørdag bestilte vi hamburgere og det smakte meget godt etter en hard treningsøkt. På kvelden hadde vi forsåvidt også pizza som Rosali hadde gjort klar for oss på fredagen. Så selvom Arsenal gikk på et forsmedelig tap så hadde jeg heldigvis nok å trøstespise med.. Det må vel nevnes at det har kommet 6 norske sykepleierstudenter her på stasjonen. Jeg satt og pugget franske gloser da jeg av ren nysgjerrighet tittet ut av vinduet da jeg hørte norske kvinnelige stemmer. Runar stakkars fikk vel hjerte helt i halsen da jeg ba han forte seg å komme å se, han innrømte at han ble litt skuffet for han trodde det var en løve eller noe annet sånt. Men slik jeg ser det er 6 sykepleierstudenter ingen mindre sensasjon enn hva en løve i hagen ville vært...

To og en halv tøffe gutter som koser seg på sportsklubben.

Min navnebror i grønn dress

Her deler Simplice barna inn i lag