Hverdagslivet

Nå har jeg vært i Ngaoundere i to dager og har begynt å bli litt kjent. Disse dagene har i hovedsak dreid seg nettopp om det. Nå er akkurat kveldens to siste piller tatt og mørket har senket seg over Ngaoundere. For de som ikke har fått med seg det fikk jeg på mystisk vis halsbetennelse rett før utreise, og går av den grunn på sterke medikamenter.. På torsdag begynner vi på et intensivt franskkurs som skal holde på i to uker, før vi setter igang med annet arbeid. Etter de ukene er vi forhåpentligvis utlærte i fransk.. På bildet under kan man se det flotte rommet mitt.



Søndag ettermiddag fikk vi besøk av en døv gutt som het Franco, stemningen var nok litt av det pinlige slaget de første minuttene, men guttens frimodighet gjorde fort ende på pinlighetene. Etter å ha stått ute på verandaen i 10 minutter inviterte vi han med oss inn. I stua ble han fort opptatt av å pusle puslespill.

Siden jeg måtte hjelpe han engang i blant insisterte han på at jeg også måtte bli tatt bilde av.

Her kan man da se mine nye foreldre som kom en tur på besøk. Jeg skulle forsåvidt hilse så mye til mine gamle foreldre, Tone og Olehildemann.. Jeg ble fortalt at til dem kunne jeg komme når som helst på døgnet og det skal jeg virkelig benytte meg av. I starten skal jeg prøve å begrense besøkene til dagtid.

Reisen til Ngaoundere

Selve reisen til ngaoundere begynte vel i grunn med at jeg og familien dro fra gården i Høyjord torsdag ettermiddag. Etter en fortreffelig middag på en bedre restaurant i Oslo gikk turen videre mot hotellet som Runar og jeg skulle overnatte på før flyet gikk tidlig neste dag. Selv om jeg var nødt til å dele seng med Runar bød ikke natten på de største problemene.. Problemene dukket ikke opp før vi var innstalert i vår lugar på det beryktede toget. Allerede før toget hadde begynt å kjøre kjente jeg at jeg måtte en tur på toalettet. Da jeg skulle til å låse toalettdøra var det plutselig en mann som banket febrilsk på døra, og jeg ble nødt til å lukke opp igjen. Mannen begynte å snakke i vei på fransk, noe jeg ikke skjønte døyten av som jeg forøvrig fortalte ham. Da jeg fortalte han på mitt gebrukne fransk at jeg bare snakker engelsk kunne jeg se oppgittheten stige i ansiktet hans. Han hadde i grunn ikke så mye valg og lot meg i sin store godhet gjøre det jeg hadde tenkt til. Mens jeg holdt på skjønte jeg plutselig hva vakten hadde forsøkt å fortelle meg, i allefall noe av det. Alt som ble sluppet ned i do, gikk bare tvers gjennom ett hull som førte rett ut på bakken. Om ikke det skulle være nok så oppdaget jeg da jeg kom tilbake til lugaren at det satt en hel gjeng muslimer å bad rett på bortsiden av "toaletthullet". Så jeg får virkelig beklage hvis jeg og mitt toalettopphold var til mye bry.. Resten av togturen foregikk heller ikke helt uten dramatikk. I all vår trøtthet skjønte vi ikke at vi var fremme på stasjonen vi skulle av på og ble nødt til å hoppe av i fart, noe som ble mottat av en del kvasse kommentarer fra stasjonsvaktene. Ikke nok med det, men Runar klarte i all vår hast å glemme Iphonen sin igjen på lugaren. Men han fikk den utrolig nok igjen. Da var det første offisielle blogginnlegget blitt et faktum, så får vi se om det forblir med bare dette ene, eller om det kommer mer i fremtiden