På fredag skulle Runar og jeg ut å kjøre i byen for første gang. Vår sjef og kjørelærer Eric måtte være med på første kjøretur for å se om vi var godt nok kvalifiserte. Det er veldig mye å passe på siden motorsyklene kommer fra alle mulige kanter og barn som leker i veikanten, derfor er det veldig viktig å bruke speilet mye. For de som ikke liker bykjøring i Norge er neppe Ngaoundere noe paradis for dem. Det kan virke som det er fullstendig kaos, noe det også er, men etterhvert kan man få inntrykk av at det faktisk er et slags system. Selve kjøreturen gikk uten de største problemene, jeg kjørte til butikken og Runar kjørte tilbake. Selvom kjørelæreren vår ikke sa det direkte tørr jeg påstå at han aldri i sin lange karriere har hatt noen så gode elever som oss. Både Blåmann og vi som satt inni bilen kom oss like hele tilbake. På fredags kvelden ble vi invitert med på restaurant av de seks sykepleierne. Siden vi ikke har lov til å kjøre bil da det er mørkt, ble vi nødt til å benytte oss av taxi. Bilen vi satt i hadde neppe kommet godkjent ut av EU-kontrollen. Det hørtes ut som den kunne falle fra hverandre hvert øyeblikk, og om den ikke gjorde det på vei til restauranten ville den i allefall gjøre det på vei tilbake, da vi hadde spist oss tjukke og store. Vi bestilte en pizza hver alle sammen som jeg tror falt i smak av samtlige. Jommen kom vi oss trygt tilbake igjen også, på tross av den store vektøkningen. Vi var så heldige at vår kjære kokke, Rosali hadde lagd sjokoladepudding og kake til oss som vi skulle ha på lørdagen, noe vi ikke var så heldig med var smaken på sjokoladepuddingen. Derfor passet det bra at vi fikk besøk av Moise og Cedric som er to venner av oss. Vi introduserte dem begge for puddingen som vi kaldte den og sa at den måtte smakes på. Jeg er redd det var både første og siste gang de smaker på pudding.. Kaka derimot gikk ned uten problemer. Puddingen ble stående til neste mann kom på besøk, og jeg får vel si at Simplice var den uheldige og ikke heldige gjesten. Jeg fikset en stor og kraftig porsjon pudding for den stakkars gutten som virkelig gledet seg til å smake. Det er lenge siden jeg har sett et så fortvilt ansikt som hans etter den første skjea. Jeg spurte om hva han syntes om puddingen og han svarte høflig som han er at den var jo god. Ikke lenge etter klarte jeg ikke å holde latteren borte, og lettelsen var stor da Runar forklarte at han ikke trengte å spise opp den store porsjonen.
 |
|
 |
Her har vi de utrolig søte sykepleierne våre <3
pluss runings |
Herlig !!
SvarSlett