Sykehuset

På tirsdager og onsdager er vi på barneavdelingen ved det protestantiske sykehuset og leker med de syke barna. Det vil si, det er langt ifra bare barna som blir med på å leke, men mødrene er minst like engasjerte da det kommer til puzzlespill og andre leker. Det er en nokså allmenn oppfattning blant folk at det vi driver med blant barna på sykehuset ikke er så viktig. Men jeg fikk den oppfattingen av de mødrene og barna som var der at de satte stor pris på det vi gjorde. Blant de syke barna var det malaria som var sterkest representert av sykdommer. Nå i Kamerun foregår det et nasjonalt tiltak mot nettopp malaria. I går fikk vi nemlig besøk av tre unge mennesker som fortalte oss at vi kunne dra opp på sykehuset for å hente ett impregnert myggnett, helt gratis. Det er gjort i stand 9 millioner slike myggnett som ligger fordelt ut over hele Kamerun. Siden innbyggertallet i Kamerun er rundt det dobbelte av antall myggnett er tanken bak at hvert myggnett skal dekke to personer. Dette er jo et meget bra tiltak som kan være med på å redde mange liv. Idag har vi vært på franskkurs i to timer med vår nye lærer som heter Isaach. Idag under franskkurset fikk jeg merke at fransken ikke sitter helt inne enda, da jeg kom til å si at professeur Isaach er "gros" istedenfor "grand", som da betyr at han er tjukk. Men han selv var vel i grunn enig påstanden min og benektet det ikke. Ellers har vi ingen spesielle oppgaver på torsdager, noe som er veldig greit. I går lagde Rosali nydelige hamburgere til oss med hjemmelagde brød, idag står det fisk på menyen hvis min luktesans er til å stole på.

 

Her sammarbeider både mødre og barn
om å få i stand puzzlespillet

Da jeg kom inn på kjøkkenet var det
dette beistet som lå å koste seg i vasken vår. Jeg
mistenker at det er denne vi skal spise idag.



Her er hamburgerne og gårdsdagens
middag



Her er beviset på at vi kan ta turen
opp til sykehuset og hente myggnett

Barbeque-party

Siden forrige innlegg har det skjedd nokså mye. For å nevne noe har vi vært på middagsbesøk hos pasteur Abdoulaye der vi fikk servert nydelig mat, blant annet noe innmat fra en ku som smakte så som så.. På søndag dro vi på kjøretur til en innsjø etter vi hadde vært å spist på restauranten Plaza, som er byen beste restaurant. Ellers har vi også fått vår egen bil til disponering, selve fargen på doningen kunne vært un peu mieux, men jeg legger ut et bilde så kan folket bedømme selv. Vi har ennå til gode å kjøre i byen, men det kommer nok snart. I går kveld, altså på søndag hadde vi et såkalt barbeque-party på verandaen vår. Vår gode venn Simplice ordnet både grill og mais, og det hele ble riktig koselig. Det tok litt tid å få fyr på grillen, men etter litt hjelp fra en forbispaserende vakt ordnet det seg veldig greit. Ellers så har jeg vært hos frisøren Sandra Bischler og stusset litt på kantene, det var godt å få gjort for tuppene begynte å bli nokså slitte.. Dagens gjøremål i dag dreier seg om å ha Samuel på globalskolen en halvannen times tid, litt glosepugging er jeg også nødt til å få gjort i dag. Det må nevnes at vi hadde en totimers lang gåtur til byen på lørdag formiddag, så det gjør ingenting å ha en litt rolig dag på mandag :)

Simplice prøver så godt han kan å få fyr på grillen
og klarer det til slutt

Her er vi da midt i måltidet

Her har vi da den fine toyota'n vår

Joggetur og potetgull

På onsdag var både strøm og vann borte hele dagen, noe som gjorde det hele litt stusselig. Vi ble nødt til å dusje på gamlemåten som innebærer å helle kaldt vann over seg via en mugge, noe vi forsåvidt har blitt ganske vandt med nå. Heldigvis har vi gasskomfyr, så vi slapp å sulte den dagen også. Da klokken nærmet seg kvart over seks på kvelden og det var tid for å varme opp middagen til kveldsmat ble vi nødt til å gå på leting etter stearinlys, på grunn av at mørket nærmet seg. Da maten var klar og bordet dekt med både lommelykt og stearinlys ble det nokså romantisk. Det ble nokså kleint mellom Runings og meg, men heldigvis hadde vi maten å konsentrere oss om.. Den romantiske stunden tok nokså fort slutt siden strømmen kom tilbake midt under kveldsmaten, noe som var like greit. Etter mat bestemte vi oss for å være såpass frimodige å besøke de seks sykepleierne. Det ble et meget koselig besøk, men siden Runings og jeg skulle tidlig opp å jogge neste dag ble vi ikke hele natten. Det var lett regn i luften da vi gikk ut døra tidlig torsdagsmorgen og det var kaldt. På vei tilbake så vi plutselig en slange som lå midt i veien, og jeg mannet meg opp å klarte til slutt å ta på den. Deretter fortsatte vi på hjemveien. Da vi kom inn døra var det intet annet enn potetgull som stod å ventet på oss på bordet, samt Rosali som stod å feiet gulvet. Ikke nok med at Rosali steller i stand potetgull til oss, men i dag har hun også bakt kjeks. I kveld er planen å delta i en bibelgruppe, noe jeg tror kan bli meget koselig.



Her ligger slangen å slapper av midt i veien

Sportsklubb

På onsdager og fredager har Runar, to kamerunesiske ungdommer og jeg ansvaret for en sportsklubb for barn mellom 6-8 år. På onsdager er det fotball som står på planen, mens på fredager er det ulike aktiviteter. Denne sportsklubben er forbeholdt barna som bor innenfor stasjonsområdet. På fredagens sportsklubb spilte vi innebandy og jeg tror aldri jeg har sett så stor sportsglede som da vi satte ut innebandykøllene. De fleste av barna her har sjeldent sett vanlige leker, og enda mindre spilt med slikt utstyr, selvom de er forholdsvis velstående. Men det er langt fra bare fryd og gammen. Siden denne aktiviteten er forbeholdt stasjonsbarn mellom 6-8 år, virker dette urettferdig på de andre eldre barna som heller ikke har spilt eller hatt mulighet til å delta i slike aktiviteter. Vi var på forhånd informert om at disse utenforstående barna kunne skape litt problemer, men det har alt i alt gått veldig bra. Lørdag har blitt en fast dag for joggetur. Simplice, Runar og jeg var klare til å løpe klokken 7 lørdagsmorgen og var vel hjemme igjen etter en times løpetur, og da var det bare å tømme flaska med vann og proppe seg full på bananer. Sålangt har det bare vært denne dagen vi løper på, men det blir forhåpentligvis litt oftere etterhvert. Vi er så heldig her i Ngaounderè at vi har mulighet for å bestille både pizza og hamburgere for en billig penge av en lokal baker, noe som var vanskelig å få til i Høyjord, både med tanke på billig og mulighetene for pizza og hamburger generellt. Så dette blir benyttet ofte, særlig i helgene hvis vi har gitt Rosali fri. Lørdag bestilte vi hamburgere og det smakte meget godt etter en hard treningsøkt. På kvelden hadde vi forsåvidt også pizza som Rosali hadde gjort klar for oss på fredagen. Så selvom Arsenal gikk på et forsmedelig tap så hadde jeg heldigvis nok å trøstespise med.. Det må vel nevnes at det har kommet 6 norske sykepleierstudenter her på stasjonen. Jeg satt og pugget franske gloser da jeg av ren nysgjerrighet tittet ut av vinduet da jeg hørte norske kvinnelige stemmer. Runar stakkars fikk vel hjerte helt i halsen da jeg ba han forte seg å komme å se, han innrømte at han ble litt skuffet for han trodde det var en løve eller noe annet sånt. Men slik jeg ser det er 6 sykepleierstudenter ingen mindre sensasjon enn hva en løve i hagen ville vært...

To og en halv tøffe gutter som koser seg på sportsklubben.

Min navnebror i grønn dress

Her deler Simplice barna inn i lag

En morsom kineser

Nå nærmer det seg slutten for det intensive franskkurset med professeur Enok, det intensive kurset vil gå over til noe litt mindre intensivt som innebærer en time i uka. Idag måtte jeg klare meg uten min gode medelev Runar grunnet sykdom. "Runar a un mal de tête" måtte jeg forklare Enok da jeg kom inn i klasserommet. Men på tross av Runars fravær hadde Enok og jeg det veldig koselig på skolen. Det var kroppsdeler som var tema for undervisningen og dette er vel den timen det har blitt mest latter, både fra elev og lærer. Enok tegnet en mann på tavla og forklarte at det var en kineser, ikke det at kinesere er noe spesielt mer morsomme enn andre, men ingen av oss klarte å holde latteren inne. Det ble faktisk en flere minutters lang pause fra undervisningen grunnet denne morsomme kineseren, men vi kom oss videre etterhvert.. I løpet av tiden vi har vært her, har vi brukt litt av tiden til å leite etter potetgull i byen. Det første potetgull-forsøket ebbet ut i ingenting, men det andre derimot ga store resultater. Det største resultatet kom allikevel i løpet av gårsdagen da vår sjef Erik Bischler fortalte oss at kokka vår er fremragende på å lage sørlandschips. Så nå har hun fått jobben fremover :)

Idag ble vi vitne til noe meget sensasjonelt. Mens vi satt å spiste middag så vi plutselig at det stod en liten elefant ute i hagen vår og beitet på vår frodige gressplen, som dere kan se på bildene. Stemningen ble ganske spent da Runar og jeg valgte å gå ut til den for å forsøke å knipse noen blinkskudd. Den lille elefanten var alt annet enn samarbeidsvillig da jeg ønsket å bli fotografert sammen med den, så det får vi ta en annen gang.
Nå sitter vi klistret til tvskjermen og ser Champions league på den eneste kanalen vi har. Det er jo i grunn nokså imponerende at Barcelona-AC Milan kampen blir sendt på den ene kanalen vi har for øyeblikket. Det må sies at selve valget av fotballkampen kunne vært bedre, men skal vel ikke klage da jeg har min gode venn Andy Frøystad til å holde meg informert om hva som skjer i hovedkampen. (Borussia Dortmund-Arsenal).
Bonne nuit mes amis!

L'alphabet

De siste dagene har gått veldig fort uten at noe veldig spesielt har skjedd. Dagene går med til franskkurs med professeur Enok. I går, altså på onsdag tvang Enok oss til å synge en alfabetsang på fransk, så det er ikke uten grunn at vi føler oss som noen småtasser. Men nå kan vi i allefall så godt som hele det franske alfabetet. Jeg gjorde forsåvidt akkurat det samme med min elev Samuel på globalskolen dagen før. Idag lærte vi å telle på fransk, Enok hadde tatt med seg en bunke sedler og en drøss med mynter som hjalp oss å forstå sakene bedre. Han forklarte oss at for å være mester over penger, må man også være mester over siffer, noe jeg med hånden på hjerte kan bekjenne at jeg ikke er enda. På tross av alle våre tåpelige svar på professeurens enkle spørsmål har vi enda til gode å bli slått, og det er vel i grunn like greit. Det at læreren slår elevene her er nemlig ikke uvanlig. I skrivende stund har vi besøk av en gutt som heter Moise, han har slått seg ned bak en pc og skrudd musikken opp for full guffe. Musikksmaken blant guttene her er noe underlig, du skal ikke bli overrasket hvis en gutt på rundt 20 år liker Justin Bieber, Westlife eller Hannah Montana. Ikke nok med at de hører på det, men jommen synger de av full hals med også, noe jeg ble vitne til nå.. Samme moise har invitert oss hjem til han på middag på mandag hvor couscous står på menyen. Noe jeg tror kan bli veldig bra. Ellers har vi spilt litt fotball på Golghata, som er navnet på stadionen som ligger inne på stasjonen. Etter 10 minutter var jeg dausliten, men det gikk heldigvis bedre etterhvert. I tillegg til varmen ligger Ngaoundere nokså høyt, så summen av disse faktorene gjør at vi fort blir slitne og ikke minst røde i fjeset.

Moise bak Runars pc der han hører på noe jalla-musikk, han
har for øyeblikket sluttet å synge.

L'Eglise

Idag er det søndag og vi har brukt dagen til å være i kirken og å spise på restauranten Coffe Shop. Vi kunne velge mellom to forskjellige gudstjenester, en som startet klokken 8 og en annen som startet klokken 10. Runar og jeg ble nokså kjapt enige om hvilken som passet oss best. I kirken ble vi nødt til å presentere oss selv, heldigvis hadde vi vår kollega Sandra med, så presentasjonen gikk uten de største problemene. Hvor mye jeg fikk ut av selve prekenen er ikke godt å si, men det var mer enn nok å følge med på, blant annet tre forskjellige kor som stadig var oppe å sang. Det tok i underkant av tre timer før vi kom ut igjen, men jeg er jo i grunn vant med nokså lange gudstjenester fra DELK, så det var helt ok.. Etter kirken var det mulighet for å få kjøpt vaffler og popcorn, noe som var veldig stas for ungene.

Her her vi et av de tre korene

Her er Samuel og meg på vei hjem fra kirken, Samuel
var litt redd for at geita skulle stange oss i rumpa..

Ramadan-avslutning

Her ser vi Lamidoen, i allefall ryggen hans. Her ser vi han sammen med en
av ministerene som får lov til å hilse på. Under seremonien
var folk elleville og skøyt med rifler i lufta.

Det har skjedd en god del siden forrige blogginnlegg. I går, altså på onsdag, dro vi opp til palasset til Lamidoen som fungerer som en slags konge i byen. Der hadde en stor flokk mennesker samlet seg, de siste ukene nå har muslimene hatt fastetid, altså ramadan. Som en følge av denne fastetiden er det en stor fest som avslutter hele fasteperioden, noe vi fikk ta del i på onsdag. Den delen av festen som vi var med på kalles for fantasia, det går ut på at lamidoen først tar en ridetur gjennom byen sammen med alle sine soldater og deretter kommer de ridende tilbake. Deretter rir soldatene frem og tilbake i full fart for å ære lamidoen samtidig som han har en hel gjeng ved siden av seg som nærmest tilber han. Selve festen var imponerende nok ikke mer forsinket enn en og halv time, så det skal man ikke klage på! Under alt oppstyret ble en stakkars soldat hardt skadet da han ble løpt ned av en hest, dermed fikk trollmennene/medisinmennene en travel stund, før ambulansen ble rekvirert.

Her har vi en barsking av en trollmann som gledelig
stilte seg opp for å bli fotografert.

Idag hadde vi vårt første franskkurs, hvor vi lærte å presentere oss selv med både navn, nasjonalitet, yrke med mer. Vi fikk også lekser som skal være ferdige til i morgen som går ut på at vi skal intervjue en tilfeldig kameruneser. Da vi ankom klasserommet vårt fortalte plutselig vaktmester Fillip at det var en kobra i gangen, fanget i et spindelvev. Dermed løp vi ut på gangen og fikk se vår første slange under kamerunoppholdet. Mandig som en vaktmester bør være klarte Fillip uten problemer å få slangen ut, deretter fortsatte skoletimen med lærer Enok, som forøvrig er en veldig god lærer.

Professeur Enok

Den kamerunske maten er noe som har imponert meg kraftig. I skrivende stund har jeg nettopp fortært dagens middag og jeg gleder meg allerede til neste. Så man skal ikke se bortifra at min bror Eiriks spådom om at jeg kommer hjem, tjukk som en julegris blir altfor feil. Men av det jeg har skjønt, så har ikke de kamerunske jentene noe i mot litt småtjukke gutter, så pytt pytt....