2 måneder

Idag er det hele to måneder siden Runings og jeg ankom Kamerun. Personlig synes jeg det føles ut som vi har vært her i det dobbelte, samtidig som jeg synes alt har gått veldig fort. Det er vel et tegn på at vi har funnet oss godt og fort tilrette. Helgen har vært nokså interessant på flere måter og det har vært nok å gjøre, blant annet hadde vi tenkt til å spille basket, men det ble det ikke noe av.. For tiden blir huset vårt innvadert av gresshopper og vi er travelt opptatt med å jakte med de nyinnkjøpte sprettertene våre. Koret går sin gang og vi har en stor konsert i Betel førstkommende lørdag. Erling og jeg har fått den viktige oppgaven som kameramenn. Det går vel an å tolke dette på flere måter, men jeg holder meg til den som går ut på at vi som hvite mest sannsynelig er de med størst tilgang til teknisk utstyr og at det ikke henger sammen med våre musikalske ferdigheter. Under kveldens korsamling ble vi plutselig oppmerksomme på at det røyk kraftig fra et sted nede i byen. Mandige som jeg og tildels Erling er bestemte vi oss for å undersøke saken nøyere, vi snek oss diskret, sakte men sikkert bort fra resten av gruppen. Vi har kommet fram til at vi som kameramenn kan ta oss visse friheter. Vi spaserte nedover mot den store Milleniumskirken og derfra fikk vi øye på brannen. Det brant kraftig fra noe vi tror var et hus litt nede i byen, og vi ble enige om at det ikke var noe vi kunne gjøre med det, så vi spaserte tilbake til koret igjen. Ellers de siste dagene har vi hatt filmkveld i stua vår, noe som ble en stor suksess med både prosjektor og popcorn.

Her er kveldens dj'er

kveldens meny

En innholdsrik helg

Fredag var det sportsklubb for barna igjen og det var bandy som stod på programmet. I løpet av denne uka har vi satt inn et ekstra press på kabelmannen for at han skal komme og fikse tv'en vår. Vår gode venn Yaggone har bidratt mye for å få fatt i denne slabbedasken av en kabelmann. Da vi ringer for å klage på han svarer han at han skal komme på det og det tidspunktet, men så ender det opp i at han ikke kommer i det hele tatt. Men under fredagens sportsklubb kom kabelmannen pluss to medhjelpere endelig for å fikse kabeltv. Selvom jobben ikke ble ferdiggjort den kvelden kan vi nå endelig sitte å kose oss med Hannah Montana og disney chanel på kvelden, noe som kommer godt med etter en hard arbeidsdag. Senere på fredagskvelden var vi invitert til familien Simplice, det var både god mat og et godt fellesskap og vi kom mette og fornøyde hjem igjen. Lørdags morgen ble jeg invitert med på å arbeide på en maisåker sammen med Simplice og hans far. Selve arbeidet gikk ut på å høste inn maisen som var moden. For å komme til denne åkeren var Simplice og jeg nødt til å jogge 3-4 km, og det er lettere sagt enn gjort tidlig på en lørdags morgen. Da vi var kommet fram og hadde jobbet en times tid smalt det plutselig fra et geværskudd. Simplice var tidlig ute med en forklaring på at det var Al-Qaida folk, men hans far var kjapt ute med å forklare at det ikke var al-Qaida her, og vi fortsatte videre. Vi jobbet noen timer til og deretter begynte vi på hjemveien med en stor pose mais som jeg fikk som lønn for strevet. Lørdagskvelden gikk med til et lite hos Abdoulaye hvor vi fikk servert en nydelig matrett som jeg ikke husker navnet på, men det var noe midt i mellom suppe og grøt. Søndag var også en meget begivenhetsfull dag. Kirken startet klokken 8 og holdt på til rundt 11, deretter var det en liten korsamling. Jeg må si det at jeg føler dansinga går fremover, men den følelsen ble litt redusert da jeg så en venn sitte litt bortenfor koret å le seg i hjel av dansinga mi. Han er meget behjelpelig og har sagt at han kan låne kameraet mitt neste korsamling for å filme litt. Ellers har jeg blitt flyttet over til bassgruppen i koret, sammen med de store og sterke gutta. Søndag ettermiddag hadde vi et KRIK-møte i stua vår. Vi var en gjeng på 12 stykker, og jeg må innrømme at jeg ikke forstod så mye av hva som ble sagt. Jeg må også nevne at jeg har fått tatt noen bilder som er litt for grove for bloggen. En dag stod det tre barn på trappa vår, han ene gutten stod bare i trusa, han hadde nemlig spilt fotball i regnet og da spiller barna ofte helt nakne. Akkurat i det jeg knipset et bilde dro selvfølgelig gutten ned det lille han hadde på av klær, og dermed ble bildet for grovt. Dette skjedde ikke bare en gang, men to.

En vanlig kveld i stua



Også en vanlig kveld

Her ligger litt av maisen ferdig
kokt, klar for å bli spist

Rolf, Ronni og Naja

Visum

Forrige uke har gått med til veldig mye forskjellig. To jenter fra Hald kom på fredag, de skal være her i rundt 6 måneder og er våre nærmeste naboer. Jeg har hatt besøk av en datalærer opptil flere ganger for å ordne en elektronisk søknad om visum til USA. Bonabe som han heter ønsker å ta videre utdannelse i USA. Arbeidet med denne søknaden var lettere sagt enn gjort, vi måtte ta bilder og han var nokså nøye på hvordan bildene skulle være. Da han var blitt fornøyd med et bilde fant vi til slutt ut at det hadde for mange kB for hva som var tilatt i søknaden. Derfor måtte dette justeres og vi ble enige om å møtes neste dag. Etter litt strev fikk vi til slutt ordnet det. På fredag var vi så heldige og fikk servert nydelige pannekaker av Rosali, det var bare blåbærsyltetøyet som manglet. Helga som var har vært litt spesiell her i Kamerun på grunn av presidentvalget som fant sted på søndag. Resultatet av valget er ennå ikke klart, men det ville komme som et stort sjokk hvis det skulle bli et presidentbytte. På søndag var derfor alt i byen stengt, både veier og butikker. Dermed fikk vi ikke vært på restaurant å spist søndagsmiddagen vår. Det er også verdt å nevne at Kamerun spilte landskamp mot Kongo på fredag og vant 3-2 på bortebane. Ellers har vi fremdeles mye gøy med Moise og cidric da vi nevner puddingen som har skjært seg dypt inn i deres sjel.

Her er bildet som jeg tror
falt best i smak

Avslaping på den gode
og myke sofaen etter en hard dag

Korøvelse

Idag startet dagen med en tur opp til sykehuset der vi møtte nye barn og foreldre vi kunne leke med. Siden det ikke var så mange i dag dro vi litt tidligere hjem igjen, noe som passet meg meget bra, i og med at jeg måtte noe skrekkelig på do. Rosali hadde kokt mais til oss, noe som smakte fortreffelig. Etter middag fikk vi litt tid til å spille litt fotball på Golgtaha med chrisc, som er mye av det samme som krik på norsk. På tross av alle disse store begivenhetene har jeg ennå ikke nevnt dagens største. Min gode venn Erling og jeg skulle nemlig på årets første korøvelse. Vi kom vel en halvtime for sent, noe som tyder på at vi begynner å finne oss til rette her i Kamerun. Vi var samlet i underkant av 3 timer, og jeg tror ikke vi norske var de eneste som syntes at det begynte å dra ut i lengste laget. Jeg tør med hånden på hjertet å si at jeg neppe har danset like mye i hele mitt liv som det jeg gjorde i løpet av disse tre timene. Det sier kanskje mest om at jeg ikke har danset så mye, noe jeg virkelig fikk erfare under øvelsen. Heldigvis hadde jeg en god kamerunesisk hjelper ved min side som hjalp meg underveis. En annen ting som også er bra er at guttene blir plassert bakerst, og dermed ikke blir like synlige. Men vi hvite lyser vel opp hele rommet uansett.. Vi fikk også beskjed om at dersom vi ikke kunne dansetrinnene korrekt til neste gang, måtte vi stå forrest under neste samling. Så vi får se hvordan det går. Koret jeg synger i heter Gospel singers, nå kan jeg kanskje ikke skryte på meg at det ble så mye synging for min del denne gangen, men får håpe det kommer seg etterhvert. Jeg tror også det er like greit at det ikke ble tatt noen bilder under korøvelsen.

Kake og pudding!

På fredag skulle Runar og jeg ut å kjøre i byen for første gang. Vår sjef og kjørelærer Eric måtte være med på første kjøretur for å se om vi var godt nok kvalifiserte. Det er veldig mye å passe på siden motorsyklene kommer fra alle mulige kanter og barn som leker i veikanten, derfor er det veldig viktig å bruke speilet mye. For de som ikke liker bykjøring i Norge er neppe Ngaoundere noe paradis for dem. Det kan virke som det er fullstendig kaos, noe det også er, men etterhvert kan man få inntrykk av at det faktisk er et slags system. Selve kjøreturen gikk uten de største problemene, jeg kjørte til butikken og Runar kjørte tilbake. Selvom kjørelæreren vår ikke sa det direkte tørr jeg påstå at han aldri i sin lange karriere har hatt noen så gode elever som oss. Både Blåmann og vi som satt inni bilen kom oss like hele tilbake. På fredags kvelden ble vi invitert med på restaurant av de seks sykepleierne. Siden vi ikke har lov til å kjøre bil da det er mørkt, ble vi nødt til å benytte oss av taxi. Bilen vi satt i hadde neppe kommet godkjent ut av EU-kontrollen. Det hørtes ut som den kunne falle fra hverandre hvert øyeblikk, og om den ikke gjorde det på vei til restauranten ville den i allefall gjøre det på vei tilbake, da vi hadde spist oss tjukke og store. Vi bestilte en pizza hver alle sammen som jeg tror falt i smak av samtlige. Jommen kom vi oss trygt tilbake igjen også, på tross av den store vektøkningen. Vi var så heldige at vår kjære kokke, Rosali hadde lagd sjokoladepudding og kake til oss som vi skulle ha på lørdagen, noe vi ikke var så heldig med var smaken på sjokoladepuddingen. Derfor passet det bra at vi fikk besøk av Moise og Cedric som er to venner av oss. Vi introduserte dem begge for puddingen som vi kaldte den og sa at den måtte smakes på. Jeg er redd det var både første og siste gang de smaker på pudding.. Kaka derimot gikk ned uten problemer. Puddingen ble stående til neste mann kom på besøk, og jeg får vel si at Simplice var den uheldige og ikke heldige gjesten. Jeg fikset en stor og kraftig porsjon pudding for den stakkars gutten som virkelig gledet seg til å smake. Det er lenge siden jeg har sett et så fortvilt ansikt som hans etter den første skjea. Jeg spurte om hva han syntes om puddingen og han svarte høflig som han er at den var jo god. Ikke lenge etter klarte jeg ikke å holde latteren borte, og lettelsen var stor da Runar forklarte at han ikke trengte å spise opp den store porsjonen.

Her har vi de utrolig søte sykepleierne våre <3
pluss runings