Stokke i Kamerun: Safari

I uken som var har jeg hatt besøk av min bror Ole Magnus og tre av hans kamerater. På tirsdag for en uke siden dro vi på safari til Boubandjida. Det er 7 timers kjøring med bil, så på forhånd hadde jeg hamstret potetgull og cola. Da vi hadde kjørt et stykke og skulle kjøre gjennom fødestedet til sjåføren vår møtte vi problemer. Noe som er vanlig her i landet er at politiet har en veisperring og stopper alle trafikanter og spør om å få se diverse papirer og slikt. Dette skjedde i midlertidig med oss også. Alt var i orden og vi fikk beskjed om å kjøre videre, noe vi også gjorde. Straks vi kjørte viste det seg at politimannen ikke hadde fjernet spikermatten som lå på den ene siden, noe som resulterte i at venstre forhjul punkterte. Sjåføren ble ikke akkurat strålende fornøyd, og det ble ikke bedre av at politimannen nektet på at han hadde dummet seg ut. Det samlet seg kjapt en gjeng på 20 landsbybeboere som samlet seg rundt de to politimennene. Stemningen ble nokså amper og det var ikke vanskelig å se at politifolkene ikke følte seg så høye i hatten. Jeg måtte opp på taket for å få ned reservehjulet, og straks var det nye dekket på plass. Situasjonen ordnet seg etter hvert og vi kjørte videre. Etter noen timer kom vi fram til nasjonalparken Boubandjida, som regnes som landets beste nasjonalpark for øyeblikket. Vi installerte oss i hyttene våre og begynte å glede oss til kveldsmat. Vi fant ut at vi ble nødt til å vente til halv 9 for å spise kveldsmaten, noe som innebar i overkant av 4 timer. Da kveldsmaten kom på bordet tør jeg påstå at hver og en av oss ble en smule skeptisk. Forretten var en grønn gugge som ingen av oss visste hva var, fantasien løp litt løpsk hos de fleste av oss, men etter mye undring og etter mange forslag på hva det kunne være spurte vi en franskmann ved siden av oss hva denne grønne guggen var for noe. Han kunne berolige oss med at det bare var en slags grønnsak. Heldigvis var hovedretten hakket bedre enn denne grønnsaken. Dagen etter dro vi tidlig ut på safari, vi så en masse dyr, men elefantene og sjiraffene uteble fra den første turen. Guiden vår forklarte at det var en sudanesisk gjeng i nasjonalparken som red rundt på hestene sine og gjorde ugang. De jaktet på elefantene for å kunne selge elfenbenene. Dette merket vi etter hvert da vi fant en død elefant. Vi fikk streng beskjed om at hvis denne pøbelgjengen skulle dukke opp måtte vi sitte helt i ro. Vi så ingenting til dem, men vi så en gjeng med tjuvfiskere som hadde satt ut garn i elva. De løp over stokk og stein da de så bilen vår, noe som var nokså komisk for oss som satt og så på. Etter hvert fikk vi også sett en gjeng levende elefanter. I løpet av turen var min bror og hans kamerat Eivind plaget av sykdom. Det ble ikke så mye safari på dem, men de hadde også vært i Kenya måneden før og sett det som gikk an å se. På vei hjem kjørte vi innom et sted for å se på dinosaurfotspor. Det var veldig interessant og man kunne tydelig se fotsporene. Vi kom hjem på torsdag ettermiddag trøtte og slitne etter en hard men vellykket tur.