Julegodt og andre ting

De siste ukene har det ikke skjedd så store oppsiktsvekkende ting, men en hel del mindre ting. Vi har blant annet flyttet. Jeg og Runings bor nå i et fint og nyoppusset hus, siden de skulle i gang med å pusse opp vårt gamle hus. Gardinene er hvite, noe mer er vel egentlig ikke nødvendig å si om det nye huset vårt. I helga var koret i den katolske katedralen for å delta i et bryllup. Det var nokså langvarig. Vi fikk beskjed om å møte opp klokken 13, da vi kom kvart over var det fremdeles ingen der. Etter et par timers tid hadde de fleste koristene kommet og klokken halv fire startet kirken. Koret var også invitert til festen etterpå, men jeg hadde andre planer. Det viste seg at det ble en bra fest, selv uten meg tilstede. Etter det jeg har skjønt var det mye dansing og mye drikking. Dagen etter hadde vi en liten konsert med koret hvor alt gikk som smurt. Jeg skrev innledningsvis at det ikke hadde skjedd så mange oppsiktsvekkende ting, men en ting er nokså oppsiktsvekkende. Det begynte med at jeg satt ved bordet i stua, da Jan Martin kom med en lapp fra posthuset om at jeg hadde en pakke liggende der. Jeg visste at det var blitt sendt en pakke fra Norge i god tid før jul, men jeg hadde i grunn de siste månedene mistet håpet om at den skulle komme fram. Jeg dro da ned på posthuset med det samme og der lå den. Et stort beist av en pakke på flere antall kilo. Jeg kjørte hjem i en fei med pakken ved min side. Så mye julegodt og andre ting tror jeg neppe jeg noengang har sett samlet på ett sted og i alle fall ikke her i Kamerun. Min venn Kabirou kom tuslende nokså kjapt og slo seg ned ved siden av pepperkakeboksen. Den falt virkelig i smak og ble spist opp omtrent samme dag. Jeg satte stor pris på både gaver og kort, mange takk til alle dere som bidro med forskjellige ting i pakken. Selv om det kanskje hadde passet bedre med påskesjokolade fremfor en marsipangris i midten av mars. Det som var det mest forbløffende var at ingenting var ødelagt eller uspiselig etter flere måneders reise. Igjen mange takk, og ha en god dag!

Safari

I uken som var har jeg hatt besøk av min bror Ole Magnus og tre av hans kamerater. På tirsdag for en uke siden dro vi på safari til Boubandjida. Det er 7 timers kjøring med bil, så på forhånd hadde jeg hamstret potetgull og cola. Da vi hadde kjørt et stykke og skulle kjøre gjennom fødestedet til sjåføren vår møtte vi problemer. Noe som er vanlig her i landet er at politiet har en veisperring og stopper alle trafikanter og spør om å få se diverse papirer og slikt. Dette skjedde i midlertidig med oss også. Alt var i orden og vi fikk beskjed om å kjøre videre, noe vi også gjorde. Straks vi kjørte viste det seg at politimannen ikke hadde fjernet spikermatten som lå på den ene siden, noe som resulterte i at venstre forhjul punkterte. Sjåføren ble ikke akkurat strålende fornøyd, og det ble ikke bedre av at politimannen nektet på at han hadde dummet seg ut. Det samlet seg kjapt en gjeng på 20 landsbybeboere som samlet seg rundt de to politimennene. Stemningen ble nokså amper og det var ikke vanskelig å se at politifolkene ikke følte seg så høye i hatten. Jeg måtte opp på taket for å få ned reservehjulet, og straks var det nye dekket på plass. Situasjonen ordnet seg etter hvert og vi kjørte videre. Etter noen timer kom vi fram til nasjonalparken Boubandjida, som regnes som landets beste nasjonalpark for øyeblikket. Vi installerte oss i hyttene våre og begynte å glede oss til kveldsmat. Vi fant ut at vi ble nødt til å vente til halv 9 for å spise kveldsmaten, noe som innebar i overkant av 4 timer.  Da kveldsmaten kom på bordet tør jeg påstå at hver og en av oss ble en smule skeptisk. Forretten var en grønn gugge som ingen av oss visste hva var, fantasien løp litt løpsk hos de fleste av oss, men etter mye undring og etter mange forslag på hva det kunne være spurte vi en franskmann ved siden av oss hva denne grønne guggen var for noe. Han kunne berolige oss med at det bare var en slags grønnsak. Heldigvis var hovedretten hakket bedre enn denne grønnsaken. Dagen etter dro vi tidlig ut på safari, vi så en masse dyr, men elefantene og sjiraffene uteble fra den første turen. Guiden vår forklarte at det var en sudanesisk gjeng i nasjonalparken som red rundt på hestene sine og gjorde ugang. De jaktet på elefantene for å kunne selge elfenbenene. Dette merket vi etter hvert da vi fant en død elefant. Vi fikk streng beskjed om at hvis denne pøbelgjengen skulle dukke opp måtte vi sitte helt i ro. Vi så ingenting til dem, men vi så en gjeng med tjuvfiskere som hadde satt ut garn i elva. De løp over stokk og stein da de så bilen vår, noe som var nokså komisk for oss som satt og så på. Etter hvert fikk vi også sett en gjeng levende elefanter. I løpet av turen var min bror og hans kamerat Eivind plaget av sykdom. Det ble ikke så mye safari på dem, men de hadde også vært i Kenya måneden før og sett det som gikk an å se. På vei hjem kjørte vi innom et sted for å se på dinosaurfotspor. Det var veldig interessant og man kunne tydelig se fotsporene. Vi kom hjem på torsdag ettermiddag trøtte og slitne etter en hard men vellykket tur. 

Her prøver politiet og
forklare seg

En død elefant

Levende elefanter

Gutta på tur

Her er fotspor fra en
dinosaur

Nutella

Jeg vet det fremdeles er en stund til påske, men jeg velger allikevel å komme med en liten krimhistorie. Tidspunktet var fredag kveld rett før vi skulle legge oss. De to haldjentene hadde nemlig kjøpt en nutellaboks i Yaounde på vei hjem fra Kribi. Men det hadde seg slik at jentene ikke skulle direkte til N'gaoundere, men en svipptur innom Kenya først. Derfor tok jeg på meg ansvaret med å bringe den hjem til kjølskapet i N'gaoundere. Det gikk også uten problemer. Jentene kom hjem en ukes tid etterpå og jeg ante fred og ingen fare. Så var det altså fredagskvelden, jentene hentet nutellaboksen for å ta den med inn til seg. Runings, Andreas og jeg hadde først spøkt litt med å smake litt på den, men vi vet jo alle åssen jenter kan være så vi lot det like så godt være. Det tok ikke lang tid før vi hørte et lite utrop fra en av jentene om at nutellaboksen var åpnet, embalasjen var brutt og det var tydelige spor etter at noen hadde forsynt seg av den. Runings var førstemann til å bli anklaget, jeg var på rommet i gang med å legge meg, men jeg stormet ut og var raskt nok ute til å avverge at situasjonen utartet seg til noe annet en bare anklagelser. Deretter rettet jentene blikket sitt mot meg og anklaget meg på det groveste for å ha spist av sjokoladepålegget deres. Jeg kunne derimot love at det ikke var meg som stod bak dette, og foreslo at det muligens kunne være Andreas. Han også benektet på at det var han. Hvem kunne det så være? Vi spekulerte litt i om det var representanten selv som kunne ha forbrutt seg mot jentenes sjokoladepålegg, men vi ble alle enige om at dette hørtes noe drøyt ut. Deretter gikk beskyldningene mot kokken, men det kunne heller ikke være hun. Etter en lang diskusjon påtok jeg meg på nytt ansvaret for å finne den skyldige. Jeg forlangte å få nutellaboksen i forvaring i tilfelle den inneholdt noen viktige spor som kunne hjelpe meg i etterforskningen. Det var da den store ulykken ble et faktum. Akkurat i det jeg skulle ta i mot boksen og frakte den til et sikkert sted, glapp jeg den og den deiset i bakken og knuste. Det var et nokså pinlig øyeblikk for min del, og jeg ble nødt til å feie opp glass og tørke opp sjokolade fra gulvet til Runings, hvor ulykken hadde skjedd. Dette hindret meg i midlertidig ikke fra å finne synderen. Så snart dette skjedde ble jeg straks på nytt anklaget for å være den skyldige siden jeg hadde ødelagt bevisene. Men jeg visste med meg selv at jeg hadde ren samvittighet og jeg hadde også en mistenkt. Dagen etter kom den mistenkte på døra, jeg forklarte han hva som hadde skjedd med at boksen hadde knust og var borte. Dette resulterte i at han ble meget lei sei, fordi han likte sjokoladepålegget noe inderlig godt. Jeg spurte han da litt indirekte om han hadde fått smake på pålegget før ulykken inntraff, noe han svarte han hadde gjort. Det var dette som ble det fellende beviset. Saken var løst. Av hensyn til den skyldige velger jeg i midlertidig ikke å publisere navn og bilde her på bloggen.

Her er to av jentenes
hovedmistenkte

Gadjwan

Nå har besøket dratt og jeg har tid til litt blogging igjen. Siden forrige gang har det skjedd mye spennende. En dag kom det en mann på sykkel som spurte om vi ville kjøpe noe kjøtt. Vi var litt skeptiske på begynnelsen, men da vi fikk vite at det var slangekjøtt det var snakk om, slo vi til med det samme. Rosali som ikke hadde tilberedt slange før måtte gå rundt til naboene for å høre om de viste noe. Neste dag lå slangen på bordet. Det luktet som fisk og smakte som kylling. Sammen med couscous ble det slett ikke så verst, så det spørs om jeg ikke må ta meg en huggormjakt da jeg kommer hjem. Dagen etter, altså på fredag skulle vi ungdommene på tur. Vi skulle til Gadjwan som ligger svært ulendt til, for å besøke Solbjørg. Hun bor der ute i ødemarken sammen med sine venner helt uten strøm eller mobildekning. Halv sju begynte bilen å kjøre, med oss på turen hadde vi madame Salatou og en annen madame som jeg ikke husker navnet på. De to madamene var fra Gadjwan og skulle dit for å besøke venner og familie. Det var en lang kjøretur på om lag 6 timer, der de siste to milene innebar to av dem. Vi så litt av vært på veien, blant annet aper. På fredagskvelden da vi var fremme dro vi på en omvisningstur med Solbjørg. Dagen etter dro vi på bytur og hilste på Solbjørgs venner. På kvelden dro vi ut til en landsby i nærheten for å vise film. Først ble vi innbudt til landsbyens muslimske leder for å spise, deretter ble vi invitert til noen andre, igjen for å spise. Så å si hele landsbyen var samlet da filmen begynte, og vi som var gjester fikk hedersplassene. Filmen var i utgangspunktet katolsk, men Solbjørg mente det gikk an å bruke den for det. Den slo virkelig an, og hvis det skjedde noe morsomt på filmen ble det spolt tilbake flere ganger, og det var like gøy hver gang. Etter noen timer vendte vi nesa hjemover igjen. Kvelden før hadde vi hørt at det var rotter på loftet og de må ha vært så store som fy, så vi planla en liten rottejakt lørdagskvelden. Vi bevæpnet oss med det vi kunne og gjorde oss klare. Jakten ble ikke meget vellykket siden alle rottene forsvant så kjapt vi stakk hodet opp gjennom loftluken. Derfor gikk vi å la oss nokså kjapt, men det tok ikke lang tid før vi igjen hørte rottene over oss. Søndag dro vi i kirken og vi måtte alle presentere oss. Andreas klarte faktisk å presentere seg på egenhånd. Kirken varte bare i en time noe som var veldig uvandt for oss. Deretter ble det middag hos Solbjørg, som de andre måltidene var det også couscous på søndag. Andreas fikk seg en god couscous porsjon denne helgen og han fikk smakt på mye afrikansk mat. Etter middag begynte vi på veien hjem igjen. Jeg var heldig og fikk sitte sammen med madamene. Jeg hadde på forhånd hamstret en del potetgull og det falt virkelig i smak for oss alle tre. Vi satt i grunn og spiste hele bilturen på 6 timer. Så hadde turen vart i noen timer til hadde vi nok spist så mye at vi ikke hadde klart å komme ut gjennom bildøra.

Her var vi på kjøretur

Her sitter vi hos den
muslimske landsbysjefen.
Jeg føler jeg fikk
hedersplassen

De første ukene

Nå har Andreas vært her i N'gaoundere i rundt to uker, og forskjellige ting er blitt gjort. Forrige uke ble han med på korøvelse og fikk vist fram sine danseferdigheter. Vi holdt på to og en halv time da vi ble bedt om å sette oss ned for å ta en pause. I løpet av pausen ble imidlertid Andreas nokså utålmodig, og jeg kan vel heller ikke nekte for at det var godt å komme seg ut av øvelses-lokalet. Jeg spurte sjefen om vi to fikk lov til å gå, og det fikk vi lov til. Andreas takket nei til neste øvelse, så jeg ble nødt til å dra alene på den. Ellers har vi fått se både krokodiller, slanger og skilpadder. Abou tilbød seg å ta oss med seg for å se på disse dyrene, han som driver det var nemlig en kamerat av Abou. Vi gikk en kvarters tid og kom fram til "dyrehagen". "Dyrehagen" bestod av to avlange hus som inneholdt diverse bur. De første burene inneholdt rotter og marsvin som fungerte som mat til slangene og muligens krokodillene. Da vi kom lenger inn i huset kom vi til burene med slanger. Abou som er livredd for slanger klarte såvidt det var å bøye seg over buret for å se ned. Akkurat da han stod foroverlent for å få et glimt av disse slangene ga jeg han et lite klyp i baken, som førte til at han hoppet bakover og ga fra seg et aldri så lite skrik, noe som var meget festlig for oss andre. Vi gikk videre for å se på krokodillene. Da vi kom bort til bassenget lå det to krokodiller på overflaten, men de gjemte seg fort da vi tok opp kameraene. Derfor fikk vi dessverre ikke knipset noen bilder av disse. I går var Andreas, Rosalin og jeg på kjøttmarkedet, det var litt av en opplevelse for en gutt som kommer rett fra Gilde. Han mente hygienen kunne vært noe bedre og det er jeg vel forsåvidt noe enig i. Mens vi stod og handlet kjøtt begynte plutselig to hissigpropper å slåss, men andre folk kom til før det utartet seg til noe alvorlig. Vi har også vært på shopping. Andreas fikk kjøpt litt av vært, blant annet en fotballdrakt og en skjorte til 85$, som han fikk betydelig billigere. Ellers har vi vært en del ved bassenget, Andreas er jo nødt til å jobbe litt med fargen mens han har muligheten.

En boaslange

Her var det krokodiller

besøk hos pasteur Abdoulaye

Julefeiring, nyttårsaften og Kribi

Det nærmer seg hele to uker siden forrige blogginnlegg, noe som er på grensen til forferdelig. Årsaken er at det rett og slett har skjedd så mye at jeg ikke har prioritert blogging. Julaften foregikk sammen med alle de andre norske fastboende. Familien Bischler hadde stelt i stand til fest. Dessverre var det ikke noe ribbe på menyen, men det gikk i grunn helt greit med norsk pinnekjøtt og kålrabistappe. Det ble litt av et festmåltid. Etter maten var det tid for oppakning av gaver. Jeg hadde i grunn ikke forventet så mange gaver, men det ble noen. Blant annet en boxer og en skjorte. Det kommer alltid godt med. Natta før vi skulle reise til Kribi fikk jeg plutselig en sterk trang til å fjerne rastaflettene mine. Jeg våknet opp klokken 02.00 og det klødde noe forferdelig og jeg orket ikke tanken på å ligge på toget i 15 timer å klø meg i hjel. Jeg satte da i gang midt på natta med å fjerne disse. Det var lettere sagt en gjort. Jeg ble sittende å jobbe helt til klokken 05.00 og var enda ikke helt ferdig da jeg la meg til å sove igjen. Da jobbet var ferdig gjort på morgenen tok jeg meg like så godt en tur til frisøren og klipte litt av håret. Resultatet ble intet mindre en nydelig! Klokken 18.00 den 26. desember hadde toget avgang fra N'gaoundere. Det skjedde ikke mye spennende på den turen, men vi sov godt alle sammen. Jeg hopper like så godt rett til Kribi. Klimaet er nokså annerledes på i Kribi enn i hjembyen  vår. Det var varmt og fuktig. Vi skulle sove på et katolsk gjestehus som var så som så. Jeg og Runar delte rom de første dagene. Første natt var den mest ubehagelige for oss begge. Det var varmt og klamt på rommet og det gjorde det ikke noe bedre at dusjen ikke funket. Sengetøyet ble fort gjennomvått av svette. Midt på natta da jeg endelig hadde fått sove noen minutter ble jeg plutselig vekt av Runar. Lyset var på og han satt på sengekanten og spydde som en gal. Det sprutet ut til alle kanter og kom ut gjennom de fleste mulige åpninger. Jeg var rett å slett nødt til å le og det hele roet seg fort, og straks sov vi begge igjen. Jeg ble i midlertidig vekt nok en gang grunnet samme årsak. Dagene i Kribi gikk stort sett med til å spise, ligge på stranden og bade. Fredag formiddag ankom Andreas Frøystad Kribi. Sjefen og jeg dro til byen for å plukke han opp og snart var han også installert hos katolikkene. Runings og jeg hadde skilt oss dagen før så Andreas tok hans plass. Vi hadde hørt snakk om en foss som befant seg i nærheten og bestemte oss for å sjekke ut forholdene der. Vi gikk en ti minutters tid, og for et syn det var som møtte oss. En stor og frodig foss. Vi bestemte oss for å sjekke ut forholdene i fossen også. Det var nokså risikabelt. De innfødte der viste oss hvor vi kunne hoppe, og Andreas var første mann ut. Det endte i intet mindre enn en nær-døden-opplevelse da han landet på en stein som gjemte seg under vannoverflaten. Det samme skjedde med Runar dagen etter. På denne dager ble det flere nær-døden-opplevelser. Andreas, Johanne og jeg bestemte oss for å gå på oppdagelsesferd tvers over et stryk for å komme til en større foss. Vi fikk med oss noen hjelpere, og uten de hadde vi nok ikke vært her vi er i dag. Det var en meget farefull og skremmende ferd med blant annet brølende vann på den ene kanten og farlige aper på den andre. Et feiltrinn, og vi ville vært ille ute. Det var like på flere ganger. Vi nærmet oss målet og jeg skulle hoppe til den siste steinen da ulykken var et faktum. Jeg skled og ramlet under en stein, det var rennende vann på alle kanter, men jeg klarte til slutt å komme meg opp fra gropa jeg lå i. Da vi var kommet trygt fram fant vi ut at det var like greit å svømme tilbake. Med sandaler på føttene og capsen på hodet la vi på svøm. Det var farlig farvann og det luktet vondt, men vi kom oss trygt tilbake den veien også. På nyttårsaften ble vi invitert inn i luksushuset til familien Bischler. De voksne skulle ned på stranden for å spise buffet, Derfor var det nødvendig med noen barnevakter i huset. Det var veldig greit for vår del, det ble pizza-spising og kortspilling. Togturen på vei opp til N'gaoundere var også vellykket, men ikke uten problemer. Vi fant fort ut at vinduet på rommet vårt ikke gikk opp, det ble varmere og varmere. En gang i blant måtte vi lukke opp døra ut til gangen for å få frisk luft. Men så hadde noen plutselig spydd der ute på gangen, uten å gi oss noen forvarsel. Vi hadde ikke døra lenge oppe, men lenge nok til at lukta kom svivende inn. Så nå satt vi der i spylukt og svette. Det var fantastisk å komme hjem til N'gaoundere og ut av toget etter 16 timer. 

Her er fossen

litt av stranda og sjøen

Erling er lei av å vente på pizza

En sein natt

Runings og meg i Yaounde

På toget

Andy spider nyttårspizzaen

Rommet vårt hos katolikkene 

Fjelltur

På søndag hadde vi konsert med koret for barnehjemsbarna. Alle i koret skulle hadde med seg en gave som ble lagt under juletreet som stod ute på plassen. Disse gavene var til barnehjemsbarna. Konserten skulle begynne klokken fire, og koret hadde oppmøte klokken tre. Da klokken var fire var det bare et fåtall korister som hadde dukket opp. Stemningen var nokså amper. Kvart over fire hadde de fleste kommet, men mange manglet fremdeles rødt slips som vi hadde fått beskjed om å ha på. Vi fikk en real skjennepreken før vi gikk ut og den fortsatte i pausen. På mandag hadde jeg bestilt rastafletter av søstera til en kamerat. Før vi begynte måtte vi gå til butikken for å kjøpe hår. Da det var gjort gikk de neste fem timene med på fletting, det gikk nokså fort og mange stoppet opp for å ta seg en titt. Resultatet er jeg nokså fornøyd med. Det er slett ikke så dumt å ha langt hår på kvelden og morgenen når kulda setter inn, midt på dagen er det en helt annen sak. En annen fordel/ulempe er at jeg ikke får lov til å delta på konsertene med den nye sveisen. Det er mange konserter og det er litt deilig å få seg en pause. Så i går ble jeg henvist til kirkebenken da koret hadde konsert. I går var jeg også på fjelltur med haldjentene, Runings, Abou og Moise. Det var N'gaoundere-toppen som var målet. Selve avstanden var ikke så mye å skryte av, men det var en nokså bra stigning som fikk blodpumpa til å våkne. Vi hadde væpnet oss med sprettert i tilfelle vi skulle møte på løver, krokodiller eller neshorn. Vi kom oss trygt opp uten problemer, og på toppen ble det tatt mange bilder. Det var en nydelig utsikt over hele byen og området rundt. Blant annet kom det en ørn svevende forbi. Rett før vi skulle begynne på hjemveien holdt flere av oss på å gå rett på en slange. Moise var raskere oppe med en stein enn de andre var med kameraet, så derfor ble det ikke noe bilder av den skapningen. Men jeg er sikker på at den var veldig giftig og farlig. Vi så også mange firfisler, men de fleste var litt i minste laget til å være noe sprettertblink. Alt i alt var det en meget fin fjelltur som vi kommer til å benytte oss av flere ganger. I skrivende stund holder Rosali på med å gjøre i stand couscousen som vi skal ha til middag. 

Her sitter sjåføren, klar
til avreise.
 

Jeg har i det siste
blitt kalt kaptein Jack
Sparrow, vet ikke helt
om det er noen likhet.

Under juletreet ligger gavene
og foran treet sitter barna

Her er Sara og jeg på
slangejakt